« Moose Cap Friday links | Main | Intelligente nyheter i illusjonenes tid »
March 20, 2010
Jeg vil ta master i Verdensvitenskap!
I går hadde jeg en interessant samtale med Martine Helene Svanevik, en venninne som skriver mastergrad om private organisasjoners rolle i norsk bistand. Tematisk sett kunne det vært en oppgave i statsvitenskap og definitivt i Internasjonale Studier, men hun skriver den som historiker. Martine har brukt de siste månedene i Utenriksdepartementets arkiver, hvor hun har analysert debattene i Stortinget siden 1970-tallet. Vi synes begge det er rart at hennes oppgave og den om fransk musikk på 1100-tallet er innenfor samme fagområde, men de hører altså til samme fagmiljø på Universitetet i Oslo. Ifølge UiOs organisering av fagene, er historie humanistisk, statsvitenskap er samfunnsvitenskapelig. Fagmiljøene er i hver sin bygning, studentene drikker øl hver for seg, og historikere kaller statsvitenskap "the dark arts".
Jeg har en såkalt tverrfaglig bachelorgrad i Internasjonale Studier, med fordypning i statsvitenskap. Martine og jeg har mange av de samme faglige interessene, men vi hører til i hver vår bygning:
"I Norge er internasjonale spørsmål i stor grad Statsvitenskapens prerogativ. Dette er synd. Det er mange fortreffelige ting å si om Statsvitenskap, men for studenter som er interessert i globale spørsmål er det ikke gitt at norske fylkeskommuner, skattefordelingssystem og loglineær regresjonsanalyse er de mest sentrale temaene disse studentene bør bruke sin tid på. Det er bisart når studenter som er ferdige med en mastergrad og har skrevet om Internasjonal Politikk, kan si noe om produktmomentkorrelasjonskoeffisienter, men ikke si noe om verdenshistorien før 1990. I en tid der internasjonale spørsmål i økende grad står på dagsorden og der flere og flere studenter søker kunnskap om det internasjonale, fanges de fort opp i Statsvitenskapens spindelvev. Flere av dem mister interessen for dette spennende faget [Internasjonale Studier] – for ja, det er et eget fag – og ender opp med aldri å få lov til å stille de spennende, grunnleggende spørsmålene faget åpner for."
Kristin M. Haugevik, Halvard Leira og Benjamin de Carvalho - redaktørene i tidsskriftet Internasjonal Politikk - har så alt for rett når de skriver om mangelen på skikkelig høyere utdannelse om internasjonale spørsmål i Norge.
Jeg har tidligere skrevet om hvor frustrerende det var å ta bachelorgraden, nettopp fordi - som Internasjonal Politikk skriver - vi bachelorstudenter ikke hadde noen akademisk ansatte eller masterstudenter å støtte oss til. De faglige ansatte som på papiret var "våre" var egentlig først og fremst lojale mot sin egen disiplin og sitt eget institutt. Det var som om våre egne lærere ikke forstod hva vi studenter drev med. Statsviterne mente vi burde bli statsvitere og spesialisere oss på internasjonale forhold først etter at vi hadde vært gjennom statsvitenskapens metode og fagtermer.
Jeg begynner å tro at et av hovedproblemene til UiO (om ikke til norske universiteter generelt, men det kan jeg egentlig ikke uttale meg om) er at den såkalte "forskningsbaserte undervisningen" i for stor grad handler om å oppdra studentene til å bli forskere på samme måte og om samme temaer som foreleserne.
For meg er skillene mellom økonomi, politikk og historie enten fullstendig kunstige, eller de handler utelukkende om hvilken metode du bruker som forsker. Skal du forstå politikk og bruke den forståelsen som for eksempel politiker, journalist, politisk rådgiver eller diplomat, trenger du å kunne en del politisk og økonomisk historie, samt samfunnsøkonomi og gjerne noe bedriftsøkonomi.
Det bør ikke være nødvendig å ta fem forskjellige bachelorgrader og så fem forskjellige mastergrader for å oppnå den kunnskapen. Jeg er redd jeg har brukt for mye tid på å lære om hvorfor historikere synes statsvitere er tåpelige og hvorfor sosialkonstruktivistene føler seg mobbet av rasjonell aktør-realistene. I et land der stadig flere tar høyere utdanning, bør vi slutte å gå ut fra at alle studentene skal følge i sine foreleseres akademiske fotspor. Vi bør slutte å bruke krefter på å diskutere hvilken fagdisiplin som er "best" på å forstå konflikten i Midtøsten eller verdens generelle fattigdomsproblem eller forhandlinger om internasjonale klimatraktater. De problemene er store nok til at vi ikke bør bruke dem som arena for kniving mellom akademikere.
Jeg vil studere verden. Jeg vil ikke studere studiet av verden.
Posted by Julie at March 20, 2010 6:54 PM
Trackback Pings
TrackBack URL for this entry:
http://www.espen.com/cgi-local/mt/mt-tb.cgi/2528
Comments
AMEN.
Posted by: Anna at March 25, 2010 1:48 PM
Dette var veldig interessant! Jeg studerte sosiologi på NTNU, og på masternivå tok jeg alle fag jeg kunne finne i organisasjonssosiologi. Ganske tidlig var jeg opptatt av å ville studere krysskulturelle utfordringer i internasjonale prosjekter, med et organisasjonsperspektiv. Men på høyere nivå var det få på NTNU som hadde kompetanse på dette området, og ingen fag som dreide seg om det. Derfor ble mye av min master til på egenhånd.
Jeg synes temaet til Martine som du skriver om høres veldig interessant ut, spesielt siden jeg også har jobbet i en norsk organisasjon som har mottatt midler av UD for å drive næringsrettet bistand. Kanskje du kan gi meg et pip når hun er ferdig med oppgaven? Den ville jeg gjerne ha lest! :-D Eller du kan gi henne mailadressen min hvis du vil?
Uansett et spennende og viktig tema, og jeg støtter deg i viktigheten av å kunne tilby tverrfaglige muligheter for studentene innen et slikt spennende tema.
Posted by: ~SerendipityCat~ at April 11, 2010 10:44 AM
Hei Julie. Med dagens tilgang på vitskapeleg informasjon på internett så er det langt lettare å velgje og vrake i spanande innfallsvinklar. Ein er ikkje på langt nær så avhengig av rettleiarar og hjelp frå professorar som ein var for berre nokre få år sidan for å få realisert det ein er mest interessert i.
Kvalitetsreformen har jo også gitt større mulegheiter til å setje saman kurs på kryss og tvers. Å vere litt eigenrådig er nok mest for dei verkeleg stae og ressurssterke, men på den andre sida vil ein få verdifull røynsle som få andre kan stille opp med. Eg meinar det viktigaste ein trenar opp ved akademiske studiar er sjølvstende og kritisk sans.Har du det så stig sjansene ganske brukbart for å få publisert forskningsartiklar slik at ein får signalisert at ein innehar desse eigenskapane før eller sidan viss ein skulle få bruk for dette.
Så lenge ein ikkje går på Oxford eller MIT så trur eg ein må vere budd på å skjøyte på den faglege kvaliteten på utdanninga si sjølv. I alle fall om ein har appetitt på "verkelege" problemer i internasjonal målestokk. Då har ein nemleg lagt lista ganske høgt spør du meg.
Det er utruleg mange mulegheiter til å delta i elektroniske nettverker, skaffe bøker på biblioteket, fylgje bloggar, skaffe rettleiarar utanfor institusjonen osb. Kanskje risikabelt, men greier ein å produsere bra sjølvstedige oppgåver som master og doktoravhandlingar med påfylgjande forskningsartiklar så er det kanskje verd det. Originalitet er nettopp det som "selger" innan akademia så lenge ein styrar unna dei mest "etablerte" tidsskrifta og nettverka.
Kanskje ikkje direkte relatert, men her er eit par artige artiklar om høgare utdanning i dag. Det kjem til å skje mykje artig disrupsjon her framover trur eg.
http://www.fastcompany.com/magazine/138/who-needs-harvard.html
Posted by: Pål at April 11, 2010 11:24 PM